Disklavier

Pianoets historie er en historie om teknologisk endring og innovasjon, som startet for over 300 år siden med rømningshandlingen til Bartolomeo Cristofori og fortsatte med knespaker, pedaler, handlingsmodifikasjoner, støpejernsramme og mye mer. Denne dynamiske historien har vært et resultat av det lidenskapelige samspillet mellom keyboardspillere, komponister og instrumentbyggere.

På 1970-tallet ble solenoidbaserte spillersystemer lagt til pianoer for første gang. I 1987 tok Yamaha dette konseptet til et nytt nivå av kvalitet og brukervennlighet ved å introdusere Disklavier-reproduserende piano til Nord-Amerika.

Begrepet Disklavier er en smart kombinasjon av ordene disk (som i diskett) og Klavier, det tyske ordet for tastatur. På den tiden da Disklavier ble introdusert, ble opptak lagret på 3 1/2 tommers disketter.

Disklavier er i bunn og grunn et tradisjonelt, akustisk piano med et innebygd opptaks- og avspillingssystem. Opptaks- og avspillingssystemet og dets relaterte funksjoner har endret seg betydelig gjennom årene, men ett aspekt ved Disklavier har forblitt konstant: Disklavier-systemet har alltid blitt tilbudt som et fabrikkinstallert system - aldri som en ettermontering for eksisterende pianoer.

MX100A og MX100B

Den første modellen Disklavier var MX100A, som var tilgjengelig i en studiomodell kalt U1. Kontrollenheten ble bygget inn i skapet.

MX100A PETen MX100A hadde et bemerkelsesverdig sofistikert opptakssystem for sin tid, et system som inkluderte hammersensorer – en innovasjon som ikke er tilgjengelig på de fleste pianosystemer fra andre selskaper. Pedalsensorer på disse tidlige instrumentene var imidlertid begrenset til å registrere bare to verdier: av og på (eller helt ned og helt opp).

Denne tidlige Disklavier-modellen inkluderte grunnleggende funksjoner som har vært inkludert på hver Disklavier siden, for eksempel tempokontroll, transponering og tilkobling til eksterne MIDI-enheter.

På kort tid ble MX100A erstattet av MX100B. Den mest merkbare forskjellen var fargen på LED-skjermen på kontrollenheten, som ble endret fra rød til grønn.

Både MX100A og MX100B daterte industristandard sangfilformat kjent som Standard MIDI Files (SMF), som er formatet som brukes i dag. Av denne grunn spilte disse tidlige Disklaviers inn i Yamahas proprietære MIDI-format kjent som E-SEQ. Selv om moderne Disklaviers ikke tar opp i E-SEQ-format, vil de lese denne eldre typen sangfil og til og med konvertere E-SEQ til SMF. E-SEQ-sangfiler ble lagret på 3 1/2-tommers disketter med dobbel tetthet (DD).

Wagon Grand

Fra og med 1989 begynte Yamaha å markedsføre Disklavier-systemet i de forskjellige flygelmodellene som var tilgjengelige på den tiden. Kontrollenheten hadde en ganske betydelig strømforsyning som krevde at den ble plassert i et 30" skap på hjul som ofte ble referert til som en vogn. I mangel av en mer formell modellbetegnelse ble disse instrumentene uformelt kjent som Wagon Grand Disklaviers.

I likhet med MX100A&B hadde Wagon Grand hammersensorer. Den inneholdt også 16 trinn med inkrementell pedalopptak – et viktig skritt fremover i utviklingen av instrumentet. I likhet med MX100A&B spilte Wagon Grand inn på DD-disketter i E-SEQ-format.

Mark II og Mark IIXG

En rekke forbruker- og standardmodeller av Disklavier ble introdusert på begynnelsen til midten av 1990-tallet. Mest bemerkelsesverdig var II- og IIXG-systemene. Disse var tilgjengelige i studiomodellen, U1 stående og i de fleste størrelser flygler.

Den første av disse var II, som debuterte i 1990. Når det gjelder den stående versjonen, ble kontrollenheten innebygd i kabinettet, slik det var i tilfellet med MX100A&B. Kontrollenheten var imidlertid mye mer sofistikert, og tilbød mange flere alternativer for kopiering av sangfiler, MIDI-konfigurasjon og så videre. Instrumentet spilte inn på DD-disketter i E-SEQ-format, men var i stand til å spille av sangfiler i SMF-formatet kjent som Type 0.

Mark II-kontrollenheten for flygler hadde ikke en vognkontrollenhet. I stedet ble en relativt liten kontrollenhet utviklet for dette instrumentet og montert under tangentene.

Mark IIXG fulgte II i 1992. Kontrollenheten var litt mindre, men var fullpakket med mange nye funksjoner, inkludert:

• Innebygd tonegenerator med 128 General MIDI (GM) stemmer med trommesett samt Yamahas utvidede GM-stemmesett kjent som XG.
• Flerspors opptak.
• Opptak i SMF Type 0-format.
• Avspilling av både SMF Type 0 og Type 1 sangfiler.
• Støtte for både DD- og HD-disketter (høy tetthet)
• Konvertering av sangfiler mellom E-SEQ og SMF
• Innebygd minne for lagring av sangfiler.
• Flere funksjoner for behandling av sangfiler.
• Forbedret støtte for MIDI-interaksjon med datamaskiner.
• Støtte for fremtidige fastvareoppgraderinger.

I løpet av 1990-tallet var det mulig å få tak i et oppgraderingssett som ville oppgradere en II til en IIXG.

Disklaviers med stille systemer

I løpet av Mark II- og Mark IIXG-epoken ble det introdusert en rekke oppreiste (U1) versjoner av Disklavier som hadde et Silent-system. Silent-systemet ga en mute-skinne som, når den var aktivert, ville tillate et fullt tastetrykk, men ville forhindre hammeren i å treffe strengen. Dette gjorde det mulig for pianisten å spille instrumentet med hodetelefoner på, og lytte til en avansert digital pianoprøve.

Silent-systemet var ikke tilgjengelig i flygelmodeller før Disklavier PRO ble utgitt.

Disklavier PRO

Året 1998 markerte et viktig historisk øyeblikk i utviklingen av Disklavier. Den nye PRO Disklavier – med en Mark IIXG-kontrollenhet – tilbød enestående opptaksnøyaktighet og avspillingsrealisme.

Med forbedrede solenoider og en ny bevegelig magnetsensor og nøkkelsensorservo, var Disklavier PRO i stand til å ta opp og spille av ytelsesdata med større oppløsning enn MIDI-spesifikasjonen normalt rommer.

Før Disklavier PRO var alle modeller av Disklavier noe begrenset med hensyn til avspillingens dynamiske område. Tordende akkorder ble spilt litt mykere og hviskende stille spill ble spilt litt høyere.

Disklavier PRO, derimot, var i stand til å reprodusere hele spekteret av dynamikk – og den gjorde det med 8 ganger oppløsningen til normale MIDI-data, og registrerte hammerhastighet, nedtastingshastighet og tastehastighet på en høyoppløsningsskala fra 0-1023. Instrumentet brukte normalt ubrukte MIDI-kontrollermeldinger kombinert med viktige etterberøringsmeldinger for å lagre de ekstra bitene av oppløsning i en Type 0 Standard MIDI-fil. Disse høyoppløselige ytelsesdataene ble kalt utvidet presisjon eller XP-data.

Med introduksjonen av Disklavier PRO var pedalene ikke lenger begrenset til 16 trinn, men ble spilt inn på en skala fra 0-127, og utnyttet dermed den fulle granulariteten til MIDI-spesifikasjonen. PRO spilte til og med inn og reproduserte børstede toner nøyaktig, tangenter som ble flyttet litt under fremføringen uten at hammerne faktisk traff strengene.

Kun tilgjengelig i C3 (6' 1") og større flygler, så Disklavier PRO utad ut som alle andre IIXG Disklavier. Kontrollenheten ga de samme brukerfunksjonene som andre IIXG-pianoer. Det var imidlertid en annen viktig forskjell. IIXG PRO var det første Disklavier-flyglet som inkluderte Silent-systemet.

Innen tre år etter den første utgivelsen av Disklavier PRO, la en fastvareoppgradering til muligheten til å ta opp og spille av MIDI-forestillinger som var synkronisert med MIDI Time Code (MTC). Når de brukes med en SMPTE/MTC-omformer, kan Disklavier PRO-opptak synkroniseres med video ved hjelp av industristandard tidskode.

I 2002 skrev Minnesota International Piano-e-Competition historie ved å gjøre det mulig for pianisten Yefim Bronfman å dømme Minnesota-konkurransen fra Japan. Sonaterunden i konkurransen ble spilt inn med et Disklavier PRO konsertflygel med synkronisert video. Video- og MIDI-fremføringsfilene ble lastet opp over Internett og gjengitt for Bronfman i Japan, hvor han så deltakerne på en storskjerm og lyttet til en konsertflygel Disklavier reprodusere forestillingene.

Disklavier PRO 2000

For å feire 100-årsjubileet for Yamahas aller første piano, i 2000, presenterte Yamaha verden for et konseptpiano som demonstrerte bemerkelsesverdige, fremtidige muligheter. Pianoet ble kalt Disklavier PRO 2000 og ble bygget som et C7 (7' 6") piano med et Disklavier PRO-system installert. Saken til pianoet var basert på den moderne designen kalt Neo.Disklavier PRO 2000 500x340.

Disklavier PRO var visuelt bemerkelsesverdig for sitt klare, akrylglass, delte lokk og innebygde dataskjerm. Faktisk kom pianoet med en Windows 98 PC montert under pianoet og koblet til en berøringsskjerm som var plassert til venstre for den klare musikkpulten.

Disse instrumentene inkluderte videosynkroniserte fremføringer, partiturfølgende programvare kalt Home Concert 2000 fra TimeWarp Technologies, og en avansert generator som inkluderte en innebygd fremføringsmodus.

Bare 9 av disse instrumentene ble produsert, og de ble senere solgt for 333 000 dollar, noe som gjorde dem til Yamahas dyreste piano gjennom tidene.

Mark III

I 2002 oppdaterte Yamaha Disklavier igjen, og introduserte Mark III standard Disklavier (tilgjengelig i U1 stolpe og de fleste modeller av flygler) og Mark III PRO, tilgjengelig i C3 og større instrumenter.

Mark III-kontrollenheten og grensesnittet var nesten identisk med Mark IIXG. Når det gjelder standardmodellene, ble avspillingen forbedret. Til fordel for forbrukere som likte å lytte med volumet skrudd veldig lavt, kunne standardmodeller spille roligere enn noen tidligere standardmodell. Silent-systemet var også inkludert på standardmodellene.

Når det gjelder Mark III PRO, ble opptaksoppløsningen til pedalene doblet, noe som muliggjorde opptak på en skala fra 0-255.

Mark III-kontrollenheten inkluderte noe nytt: en CD-stasjon i tillegg til den tradisjonelle diskettstasjonen. Hensikten med CD-stasjonen var ikke å ta opp MIDI-data, men heller å spille av lydopptak. I denne sammenheng ble tre nye funksjoner tilgjengelige:

1. Lydsynkronisert opptak
   Denne funksjonen gjorde det mulig å spille sammen med et lydopptak og spille inn en pianostemme som automatisk ble synkronisert ved påfølgende avspilling.
2. PianoSoft Plus-opptak
   CD-stasjonen var i stand til å spille av en ny type opptak kalt PianoSoft Plus. PianoSoft Plus-opptak inneholdt normal instrumental- og/eller vokallyd på venstre kanal og MIDI-data kryptert som lyd på høyre kanal. Under avspilling ville Disklavier intelligent sende venstre kanallyd til både venstre og høyre høyttaler og dekode høyre kanallyd for avspilling av pianoet selv.
3. Smarte PianoSoft-opptak
   Smart PianoSoft-funksjonen gjorde det mulig for artister å gjøre pianoopptak som forbedret eksisterende lyd-CD-er. Et Smart PianoSoft-opptak består av to separate opptak: en kommersiell lyd-CD og et Disklavier MIDI-opptak på diskett. Begge spiller i perfekt synkronisering når de spilles av Disklavier.

Mark IV

I 2004 ble Mark IV introdusert. Standard- og PRO-modeller var tilgjengelige på C3 og større flygler. En forbrukermodell av høy kvalitet var tilgjengelig på C2 (5' 8") flygler og mindre pianoer.

Mark IV brakte en rekke tekniske innovasjoner til både standardmodellene og PRO. Spesielt bemerkelsesverdig var designendringen av hammersensorene som ble endret fra en metalllukker til gråtonesensorer, noe som muliggjorde kontinuerlig overvåking av hammerposisjonen.

PRO-modellene registrerte tangenter, hammere og pedaler med samme ekstra presisjon som de tidligere PRO-ene. For første gang registrerte standard- og forbrukermodellene hele spekteret av 127 verdier av una corda- og sustain-pedalene. Standardmodellen registrerte i tillegg nøkkelutløsningshastighet.

I tillegg til alle disse tekniske forbedringene, utvidet Disklavier-funksjonssettet betraktelig, inkludert:

• En trådløs kontroller som kobles til Mark IV via et privat Wi-Fi-nettverk.
• En Ethernet-port som kobler Disklavier til Internett slik at den kan motta strømmeopptredener fra DisklavierRadio™. Denne nettverksfunksjonen gir også tilgang til fastvare- og funksjonsoppgraderinger. (Mange år senere gjorde denne tilkoblingsfunksjonen det mulig for instrumentet å motta RemoteLive-sendinger fra DisklavierTV™.)
• Intern harddisk på 80 GB.
• UBS-port for tilkobling av USB-lagringsmedier, for eksempel flash-stasjoner.
• USB-port for MIDI-kommunikasjon.

Noen år senere ga Yamaha ut en kontroller-app for IV som kjører på iPhone, iPod touch og iPad. Appen gir tilgang til de mest brukte funksjonene til instrumentet.

I 2006 introduserte Yamaha en peer-to-peer-tilkoblingsteknologi for Mark IV kalt RemoteLesson. RemoteLesson gjør det mulig å koble opptil fire Mark IV og E3 Disklaviers sammen, slik at når du spiller på en av dem, spiller du samtidig de eksterne Disklaviers også. Selv om funksjonen ikke har blitt utgitt for allmennheten, har den blitt brukt regelmessig av musikkpedagoger og musikkinstitusjoner som er aktive deltakere i Disklavier Education Network.

E3—1st generasjon

I 2006 introduserte Yamaha den første generasjonen E3 Disklavier i en enkelt stående modell (U1) og i C2 og mindre flygler. Selv om den første generasjonen E3 brukte toppmoderne komponenter, ble den designet som et rimeligere instrument på forbrukernivå som inneholdt et nøkkelsensorbasert opptakssystem og en infrarød fjernkontroll med siktlinje.

Instrumentet inkluderte alle de primære Disklavier-funksjonene som tidligere hadde blitt standard, inkludert grunnleggende opptak og avspilling, videosynkroniseringsopptak og Internett-tilgang til fastvare og funksjonsoppdateringer, DisklavierRadio og (senere) DisklavierTV – for å nevne noen. Noen år senere ga Yamaha ut en kontroller-app for iPhone, iPod touch og iPad som gir tilgang til nesten alle instrumentets brukerfunksjoner.

DKC-850-oppgraderingen

I 2009 begynte Yamaha å tilby en oppgradert kontrollenhet for eldre modell Disklaviers. Utad er kontrollenheten identisk med kontrollenheten til E3, og den tilbyr de samme brukerfunksjonene som kontrollenheten på E3 (som kalles DKC-800).

DKC-850 kan brukes som en erstatningskontrollenhet for IIXG og III Disklaviers, både PRO-er og ikke-PRO-er. Det endrer ikke opptaks- og avspillingsmulighetene til sensorene og solenoidene i disse tidligere Disklavierene, men det gir en brukeropplevelse som er nesten identisk med E3, inkludert tilkobling for USB-lagringsenheter og tilgang til avanserte funksjoner som DisklavierRadio og DisklavierTV.

DKC-850 kan også brukes som en tilleggskontrollenhet for Mark II Disklavier. I denne situasjonen kobles DKC-850 til Mark II-kontrollenheten med MIDI-kabler. Bortsett fra å slå på den gamle kontrollenheten, kan Disklavier-eieren ignorere den gamle kontrollenheten og bruke funksjonene til DKC-850 til å kontrollere pianoet. Det skal imidlertid bemerkes at DisklavierRadio og DisklavierTV ikke støttes i denne sammenhengen.

E3—2nd generasjon

I 2012 erstattet Yamaha Mark IV-serien med standard- og PRO-versjoner av E3. Standardversjonen (komplett med hammersensorer) ble gjort tilgjengelig på C2 og mindre flygler. Alle større pianoer (fra C3 og oppover) ble utstyrt med PRO-systemet.

Omtrent samtidig med introduksjonen av andre generasjon E3-er, introduserte Yamaha en ny funksjon for Mark IV, E3 og DKC-850 kalt DisklavierTV. DisklavierTV er bygget på en teknologi kalt RemoteLive som muliggjør live streaming og arkivering av video-, lyd- og Disklavier-ytelsesdata (f.eks. MIDI-data). Ved å koble en kompatibel Disklavier til både Internett og til en datamaskin, kan Disklavier-eiere se og lytte til live og arkiverte forestillinger som er gjengitt på deres eget piano, til og med forestillinger som inkluderer instrumental og vokal lyd.

Introduksjonen av andre generasjon E3 falt sammen med debuten til en ny serie flygler kalt CX-serien. CX-pianoer er basert på designprinsipper som tidligere var omtalt på CFX konsertflygel, et instrument som fant veien til konsertscenen i 2010.

CX-serien pianoer var resultatet av mange års forskning og utvikling. Instrumentene har en fortykket bakramme for forbedret støtte, og gir en rik og resonant tone. De inkluderer en ny, revolusjonerende pianotråd samt hammere basert på de som finnes i CFX konsertflygel.

I dag representerer Disklavier ENSPIRE-serien Yamahas flaggskip innen pianoteknologi, og kombinerer det mest avanserte Disklavier-systemet med Yamahas fineste akustiske pianoer.