MONTAGE ble født i 2016 og var ment å være neste generasjon av MOTIF, så prosjektet begynte med å stille spørsmål ved verdien av maskinvare-synthesizere.

Dette var ingen enkel oppgave, så til å begynne med søkte vi å forstå om denne typen instrument realistisk sett kunne holde stand mot DAW-en, som nå er i sin gullalder. I dette vurderte vi om hele poenget med maskinvare-synthen var kreativiteten som ligger i det å fysisk lage og kontrollere lyder. Vi spurte oss selv hva det vil si å skape lyder som er verdige en flaggskip-synth, og å kontrollere dem på en meningsfull måte.

Utviklerne av det nye flaggskipet fokuserte på synthens rolle i moderne musikk, måtene brukere produserer musikk på i dag, og hvordan et slikt instrument bør høres ut. Innsatsen deres førte til konklusjonen at to nye synthesizer-funksjoner holdt nøkkelen til nesten grenseløst uttrykk.

Den første av disse er evnen til å manipulere lyd på en flerdimensjonal måte. Tonene som produseres av konvensjonelle synthesizere formes for eksempel ved å endre filterparametere for å gjøre dem lysere eller mørkere. Karakter kan også legges til på en rekke andre måter, som ved å modulere volumet og legge til spesielle lydeffekter, og som et resultat har disse instrumentene et bredt spekter av kontrollerbare parametere. Likevel må disse parametrene justeres én etter én for å forme lyden. Evnen til å endre flere av dem samtidig er det grunnleggende konseptet bak flerdimensjonal modulasjon.

Parametere kan selvfølgelig tildeles knotter, glidere og andre kontrollere og justeres i sanntid hvis ønskelig, men å manipulere kontrollere med begge hender som en DJ ville ikke etterlate noen ledige til faktisk å spille på keyboardet. Dessuten har måten parametere endres i fellesskap på også stor effekt på hvor bra morphing-lyder fungerer totalt sett – et godt eksempel er filterets cutoff- og resonance-parametere. Det ble raskt konkludert med at ingen eksisterende kontrollmetoder kunne løse disse problemene, så Yamaha-designerne kom opp med Super Knob som et middel til enkelt å modulere mange parametere på en flerdimensjonal måte mens man samtidig spiller på keyboardet.

Drivkraften for denne altmektige kontrolleren kom fra automatisering – en vanlig funksjon i DAW-er som automatisk kontrollerer klang, effektnivåer og andre parametere for innspilt lyd og MIDI mens sporene spilles av. Men automatisering kan bare gjenskape parameterendringer som er spilt inn på forhånd, og på live-scenen er det helt uegnet for ad-hoc, improvisasjonsmessige endringer inspirert av musikken eller publikums begeistring. Super Knob ble dermed foreslått som en måte å gjenskape automatiseringsfunksjonen i sanntid med én enkelt kontroller.

På det tidspunktet jobbet Yamaha allerede med en spesialtilpasset tonegeneratorbrikke som inneholdt en neste generasjons FM-syntesemotor, og den planlagte ferdigstillelsen sammenfalt med utviklingen av det nye flaggskipet. En av tingene som gjør FM-tonegeneratoren unik, er dens evne til øyeblikkelig å morphe fra for eksempel en sinusbølge med lite eller ingen overtoner til en kraftig metallisk klang. Overbevist om at denne evnen ville løfte potensialet til Super Knob og Motion Sequencer til nye høyder, bestemte utviklingsteamet seg for å kombinere AWM2-motoren med deres nye FM i hjertet av instrumentet.

Den nye FM-motoren, døpt FM-X, kunne skilte med åtte operatorer, som er de grunnleggende elementene for å skape og modulere lyd i denne typen syntese, sammen med 88 algoritmer. Og som om ikke det var nok, kunne operatorene nå også bruke andre bølger enn sinusbølger, og nye Spectral Skirt- og Spectral Resonance-parametere gjorde det mulig å forme overtonene i disse ikke-sinusformede bølgene. Alt dette, kombinert med muligheten for at hver FM-parameter kan justeres med en mye høyere grad av presisjon enn noen gang før, og dermed gi jevnere modulasjon mellom toner, gjorde den nye FM-X langt mer uttrykksfull enn noen FM-synthesizere som kom før den.

Tonegeneratordelen av det nye flaggskipet av en synthesizer ville dermed bli bygget på de to pilarene AWM2- og FM-X-motorene. Det er vanlig at kodenavn tildeles produkter som er under utvikling, og det nye flaggskipet var intet unntak: Da begrepet Dual Algorithm Interactive Synthesizer allerede var laget for det nye flerdimensjonale moduleringsinstrumentet, ble kodenavnet dannet av forkortelsen «Daisy».

Parallelt med arbeidet med spesifikasjonene for Daisys tonegenerering og kjernefunksjonen Motion Control – det vil si modulasjonsfunksjoner som Super Knob og Motion Sequencer – vurderte utviklingsteamet også ulike UI-tilnærminger og designløsninger. I motsetning til musikkproduksjonssynthesizeren MOTIF, var Daisy alltid ment å være en synth for live-opptredener, så de utstyrte den med nye, kraftige funksjoner for dette spesifikke miljøet. Merkbare eksempler er Live Sets, som lar 16 lyder arrangeres fritt på skjermen og skiftes med et enkelt trykk; Seamless Sound Switching (SSS) for å sikre at veksling mellom lyder ikke fører til lydbrudd; og Scenes for å hoppe øyeblikkelig mellom lydøyeblikksbilder. Ved utformingen av brukergrensesnittet for den nylig innførte berøringsskjermen la teamet stor vekt på brukervennlighet, og arrangerte knappene på Live Set-skjermen på en mest mulig praktisk måte, samtidig som avstanden mellom dem ble maksimert.

Utviklingsteamet gikk også grundig gjennom metodene for knappebetjening, med mål om et lettforståelig, taktilt brukergrensesnitt. Layouten og betjeningen av knappene endte til slutt opp med å skille seg noe fra MOTIF, men utviklernes iherdige insistering på brukervennlighet dro utvilsomt fordel av deres vilje til å tenke nytt, ubundet av konvensjoner.

Når det gjaldt kabinettdesignet, var teamet urokkelige i sin jakt på en rekke nye funksjoner, og i motsetning til den svært lineære MOTIF, fremmet de mange designideer sentrert mer rundt kurver. Spesielt hadde en konkav bakside aldri før blitt sett på en Yamaha-synth. Totalt sett tok de en kompromissløs tilnærming til brukervennlighet og komfort – et merkbart eksempel var den nøye vurderingen av krumningen og overflaten på områder som kommer i kontakt med håndflaten når man betjener pitch bend- eller modulasjonshjulet.

Samtidig ble DAC-er, analoge kretser og andre lyddefinerende komponenter også optimalisert på en uttømmende måte. Med mer CPU-kraft kunne utviklerne produsere mer komplekse lyder med høyere oppløsning, men disse måtte til slutt konverteres til analoge elektriske signaler for å kunne høres. Av den grunn ble de analoge kretsene som lyden forlater instrumentet gjennom og går inn i den hørbare verdenen, perfeksjonert gjennom nitidige, systematiske lyttetester og komponentvalg. Brukere av programvaresynthesizere er fullstendig klar over at lydkortet deres i stor grad påvirker den endelige lyden og de kan velge deretter, men utvikleren av maskinvare-synthen må levere en komplett pakke, inkludert dette siste leddet i lydproduksjonskjeden. For å tilfredsstille disse behovene skapte teamet Pure Analog Circuit (PAC) – et lydutgangssystem som overgikk selv MOTIF XF når det gjaldt musikalitet. Takket være PAC kunne den fantastiske lyden fra Motion Control Synthesis Engine, som kombinerte det nye tonegenereringssystemet og Motion Control, høres i all sin prakt.

Nå som den var ferdig, fikk Daisy det offisielle navnet MONTAGE som forberedelse til utgivelsen. Dette navnet ble inspirert av det franske ordet for «montering», og det er også vanlig brukt i filmindustrien for å referere til en redigeringsprosess der flere filmklipp settes sammen for å danne en kontinuerlig helhet. Ved å velge dette navnet håpet utviklerne å inspirere brukere av den nye flaggskip-synthen til å skape helt nye former for musikalske uttrykk ved å manipulere lyd med Motion Control-funksjonen. I mai 2016 lanserte Yamaha med stolthet sin neste generasjons serie med flaggskip-synther i form av MONTAGE 6, 7 og 8.